VINDPOST av Sigve Lauvaas * Side 33-40 (Bok 6-2010)

Storm-ill

Side 33-40

TENKE

Å vite hva en tenker,

Og hvorfor en tenker slik,

Er å kjenne seg selv.

Enhver kan vokse seg sterk

Ved å tro på sannheten.

Vi tolker våre omgivelser

Hele tiden,

Og våre følelser blir preget av det.

Vi stille spørsmål, og svarer ubevisst,

Og registrerer tonefall og uttrykk.

Vårt sinn er som en svamp

Som tar imot alt.

Vi tenker, og tankene

Er en viktig del av livet,

Det er vårt bilde.

Å se hva andre tenker

Er å kjenner visdommen fra Gud.

MITT LIV

Mitt liv bygges av ord.

Min bolig er en borg

Av levende steiner.

Brødre og søstre former mitt liv.

Det ypperste er å kjenne sitt indre.

Her er en aldri alene.

Jordens røst taler,

Og jeg er våken til å ta imot.

Gjennom livet blir jeg forvandlet.

Jeg får en ny kledning.

Lyset blir en kjole av stråler

Som danser mot jorden.

Mitt liv er et mysterium

Tiltenkt en høyere stjerne.

Ringen er sluttet i en ny ring

Hvor jeg er den ene.

Min visdom er begrenset i ordet

Som jeg aldri ser dybden i.

Jeg er fattig, men sjelen er rik av gode gaver.

Mitt liv er en bønn om å tjene sannheten,

Med kraft fra nådens hav.

34

KULDE

Først kommer kulden,

Så kommer kulden igjen.

Det er kulde sommer og vinter,

Og elvene fryser,

Og havet fryser fra pol til pol.

Kulden skaper istid,

Og istid skaper død.

De døde ser ingen fremtid,

Og døden har ingen vår.

Kulden biter i sjelen,

Og sjelen blir kald som is.

Ingen ser til de gamle.

De unge har aldri tid.

Kulden sprer seg i verden.

Snart er alt Sibir.

Vinden soper veden sammen

Til bål over livet vårt.

Men ut av frostrøyk danser

Stjerner i himmelblått.

Barnet ser hvite engler,

Og Jakobsstigen på hjul.

Alt går rundt, som i blinde,

Og verden er kald og hard.

Kulden er ord og gjerning.

Livet fra vugge til grav.

HVISKER

Hvem visker? Hvem hører jeg nå i vinden?

Hvem visker til min fattige sjel?

En stemme åpner mitt øye?

Jeg hører visdommen renner

Fra kilden, inn i mitt hus.

Det hvisker fra jord og himmel.

Så hører jeg englebrus.

Det er om natten de hvisker.

Noen hvisker om kraft.

Og varmen sprer seg i søvne.

Jeg våkner og hører et fly.

Men det var noen som hvisket.

En stemme gav meg et ord.

Tilgi av hele ditt hjerte,

Så blir du ung på ny.

35 

KLAGE

All denne klage.

- Vinden klager.

All denne rop.

- Vinden roper.

Alene klager vi, og sammen klager vi.

I fortvilelse klager vi under stjernene,

For vi er forført til å mene noe annet

Enn hva vårt hjerte mener.

Fienden oppsøker oss

Og tar oss under armen

Til vi går med til et nytt parti,

Og vi har ryggen fri.

Den fremmede møter oss

Og stjeler vårt lys,

Og kjærligheten blir borte som en vind.

Og vår stumme røst mister sin styrke,

Og sannhetens ord blir forvrengt

Så vi ikke lenger kan se.

Vi går i blinde,

Og klager på grunnfjellet,

Som ikke lenger er synlig,

Og vi klager på mørket

Som holder oss fanget

Til vann og brød.

RUNDT OSS

Rundt oss blåser vinden.

Vi er omgitt av bølger av vind

Som strekker oss, og river oss

Som ufullbårne foster

Inn i en forstyrret verden.

Rundt oss er onde makter.

Ånden roper i støvet,

Og ånden roper i hjerte og sinn

Med en skjærende stemme

Og beveger seg med vinger

Som en lysets engel.

Rundt oss er et tåkehav

Av ukjente krefter

Som gir frustrasjon og død,

Men lysets arvinger vil oppstå,

Med et nytt hjerte, til evig liv.

36 

ALENE

Jeg er alene, og oppsøker

En venn - som er trofast til døden.

Mine fiender lusker i mørket

Og forfører og binder mennesker

Til fortvilelse og pine.

Jeg er alene, og har ingen bofast grunn.

Jeg lever som flyktning

Og blir forført til det ytterste.

Min venn lever ved siden av meg,

Og rundt meg, og i meg.

Mitt hjerte svømmer over av kjærlighet,

Og er i kontakt med Gud

REISE

Hvor er du som reiser på denne veien,

Og bruker jorden til hvilested?

Hvor er du som brenner etter å se lyset

Som kommer i hast fra store høyder

Og treffer ditt hjerte?

Det går en sti fra alle mennesker til lyset,

Så ingen trenger å være rådvill.

Og ingen trenger å sørge over tapt tid,

For lyset har vi alltid iblant oss,

Som en åpenbaring.

Men reisen kan være lang, og tung

For den som bærer på store byrder,

Men alle som følger stien vil nå frem,

Og kan hvile i Abrahams skjød,

Som David i Paradis.

ARV

Hvem arver jorden?

Hvem arver etter de døde, som bygde landet?

Hvem ser nytt land bak horisonten?

Hvor er de levendes land?

Hvor er frukten de skal mettes av,

Og hvor er det klare kildevann?

Hvor er mesteren fra Nasaret, som gir velsignelse,

Og reiser opp en ny slekt under solen?

Hvor er håpet i mørket? Hvor er lyset

Som sprenger grenser og skaper alt nytt?

37

REISE

Vårt eneste mål var å gå

I jernbanelange netter.

Vi gikk, og vi gikk mot et ukjent mål,

Gjennom storm og snø, over fjell,

Til en skinnende hage.

Vi reiser fra alt - til et nytt rom

Med varme og lys, og knitrende greiner

Og horder av fugler,

Og klukkende bekker, og vann

Som speiler i stjerner.

Å reise er alt hva vi evner,

Med tiden som hjul og vei.

Vi reiser fra vugge til kiste - hver dag,

Og livet er drivkraft og seil

Så lenge bølgene slår.

PILEGRIM

Det finns spor i verden

Som lyser etter hellige menn.

En pilegrim går mot sitt tempel,

Og finner sin egen vei.

Det finnes spor i ditt hjerte

Av stjerner og hellige hus.

En pilegrim kaster sitt anker,

Og kneler for Israels Gud.

FLUKT

Hvor skal vi flykte når alt er mørkt,

Og ordet har mistet sin kraft?

Stefanus ble steinet.

Paulus ble født på ny.

Martyrenes blod ble til lys og salt,

Og ordet ble ånd

Og tok bolig iblant oss.

Den tomme grav ble til kjærligheten

Som overvant døden.

Vår flukt fant sin redning i lyset fra himmelen,

Det evige lyset som gir hellig fred.

Bare i Hans ord er livets gåte åpenbart.

Det er vår forløsning,

Vår trøst og glede i en ny dimensjon,

Sammen med lysets engler, og de hellige.

38

MØRKE OG LYS

Jeg trenger ikke vente de lange netter,

Og ikke de store bål.

Jeg trenger en søyle som bærer

Lys over tusen år.

Jeg trenger en sti i verden

Som fører frem til et høyere mål.

Jeg trenger lys i mørket,

En gnist til å tenne bål.

Jeg trenger et edelt hjerte,

En klokke som tikker og slår.

Jeg trenger en kjærlig kvinne

Med visdom fra vår til vår.

VEKT

Dine vinger har evighetens vekt,

Og er en skål i verden.

Jeg blendes av ditt lys, og stiger oppreist

I en usynlig vind.

Jeg ser gjennom atmosfæren skyer

Som dekker over myriader av lys.

Jeg stiger som vinger i tåken,

Og våkner under en gammel gran.

På ny er jeg i balanse, og føler med kropp og sjel

Den vektløse tiden er over. Jeg svevde

Og famlet med krefter og lys.

Jeg kjempet som en rytter i krig,

Og øynet et håp.

Jeg kjenner det er et under å leve.

Skjønnhetens mål er gull.

Det gylne seil er tiden

Som åpner mitt bryst for nåden,

Som forvandlet mitt liv.

LIV

Så mye liv tilbake, så mye tid til overs.

Tidens klokker sover. Men fødselen er i gang

På andre siden, der ord og bilder gir løfter

Om å våkne til full bevissthet.

Livet skjules ikke. Det spiller i alle årer.

Musikken spiller i hvert menneske:

Det er mye liv igjen!

39 

ÅRSTID

Hver årstid har sin egen klang.

Hver natt har sin egen rytme.

Og skogen sover som en bjørn.

Og jeg er ute.

Det glitrer i snø.

Det gråter i mørket, langt borte.

I en by i Brasil skinner solen.

Hver årstid har sin skygge, og sin skjerm.

Jeg lager et fingeravtrykk i sanden.

Snøen renner i havet.

Det er lenge til jul,

Men jeg vil glede noen i kveld.

Lyset sprer seg som ringer i vannet.

Det gror, og vinden bærer tiden,

Som den gamle bærer alderen i sin hånd,

Og knirker videre.

EN HÅND

Hvem vekker motvillig byen?

Hvem holder furuskogen i sin hånd?

Hvem eier det skarpe lyset,

Og regnet i hundre fold?

Hvem vekker bakeren, og holder hjulene i gang?

Hvem er den første og siste?

Hvem forsyner alle med mat og vann?

Hvem maler byen med sol, og gatene med gull?

Hvem er den fødte kunstner,

Og skaper i samme stund?

Hvem holder jorden sammen, og gir oss håp?

Sannhetens far kjenner alle, er over og under,

Framme og bak, og gir oss olje i lampen,

Så ingen skal gå seg vill.

En hånd holder liv i verden, og huset får lys og kraft.

Den faste grunnvoll er Herren,

Som skaper igjen og igjen sitt verk.

Og tuntreet får høyere greiner.

Som stjerner lyser ditt ord.

Nåden og kjærligheten

Er barnet du gav til vår jord.

Vi synger i hus og hytte: Vår gjest er konge og bror.

Kom, la oss favne barnet. Lyset er komt til jord.

40

SKRIVE

Det er når alle sover, jeg skriver best.

Det er når dagen er over, mitt hjerte har fest.

Jeg sitter med ord i smie

Og smir på mitt gull i smug.

Hvert ord har sin egen sklie,

Og flyr som en ekte fugl.

Å skrive er mer enn tanker, mer enn ord,

Å skrive er mer enn å gripe den tilmålte tid,

Å skrive er livet for meg.

Jeg skriver mitt innerste øye.

Å skrive gir flykt til det høye.

Min drøm er å skrive i vind,

Så korn til fattige og rike,

Være lyset som varmer ditt kinn.

Jeg skriver mitt navn i verden.

Jeg løfter min sjel mot Gud.

Og ber for mine kjære søsken,

At freden må komme til jord.

HAV

Bestandig dette havet

Som omgir meg fra alle kanter.

Bestandig denne vind

Som bærer meg fra pol til pol.

Jeg er uten ord i verden, og uten stav.

Jeg seiler på åpen sjø, og følger strømmen,

Som er blodet i mitt liv.

Jeg reiser som en flyktning uten pass,

Og håper på en redning,

Og gråter som et barn.

Jeg er bestandig på dette havet

I en liten båt. Og bølgene er høye,

Og jeg har ingen kart, men følger vinden

Som drar mitt seil i land.

Jeg lever, som den eneste.

Jeg er alene i et paradis av fuglekvitter,

Bølgesus og daddelpalmer.

En begivenhet av rang, er tilkjent meg.

Mitt liv er her og nå,

Som et uendelig hav, omgitt av lys.

VINDPOST av Sigve Lauvaas * Side 23-32 (Bok 6-2010)

Vind i sjø-ill

Side 23-32

DEN ENE

Hun hadde alt,

Og var fylt av skjønnhet.

Hun var morgensol og edelt gull.

Det strålte fred og ro fra hennes indre.

Hun var rik, prinsesse over alle riker,

En stjerne fra den første stund.

Hun hadde ordet som en gave,

En tunge som en gyllen mynt.

Og virkeligheten var en stor erobring.

Hun eide styrke til å ta imot,

Og gledet seg med andre

For lysets kilde,

Og vandret gavmildt på den rette sti.

Fra først til sist var hun en stjerne i min tanke,

Et kjærlig vårtegn ifra himmelen.

Hun smilte villig til alle som hun møtte

Og hadde hjerte for en fattig sjel.

Hun ble forlatt, men sloknet aldri,

Og lever enn i verden som en hellig engel.

Hun er håp, og trøst,

Og ekte kjærlighet.

ENKEL

Havet er enkelt, og veiene er enkle.

Huset er enkelt, og ordene er enkle.

Enkel er hver tanke som erobrer mitt sinn.

Det er enkelhet som skaper verden.

Det er det enkle som er best i dag.

Himmelen er enkel, som en bue.

Fjellet er enkelt i tyngde og form,

Og muren er enkel, som en elv.

Ganske enkelt slukker tørsten varmen,

Og ganske enkelt kommer vi til ro,

Når lyset slukkes av.

Vi er enkle steiner, enkle trær, enkle skaperverk

Som erobrer tid og vei,

Og legger beslag på skjønnheten og varmen.

Vi er enkle lys fra himmelhav

Som seiler i hver vår båt

På en enkel sjø, med blinkende øyner, som lanterner,

Før alt blir nytt i forvandlingen.

24 

REISE

Mine skritt på denne jord

Er en ganske alvorlig reise.

Jeg hører mine skritt i hjertet,

Og lyden av trommeslag vekker meg.

Jeg er i denne verden nå,

Og reiser på en vei over høye fjel.

Jeg vet at jeg lever som et ord

Knyttet til et bilde med tekst og navn

Som taler i ensomhet.

Mine skritt er som hjerteslag, som øyner

På himmelen, som en reise i tid og rom

Til en ny planet, til en ny skapelse,

Til en ny virkelighet.

Jeg reiser i hast som et hvitt lys

For å erobre stillheten i Getsemane.

KALDT

Det er kaldt i verden,

Og snøen erobrer stadig mer.

Vinden suser, og natten er lang

Med et mørkt teppe av kulde og elendighet.

Himmelen er kald, og mitt hus er nedfrosset i is.

Stillheten er som en prøvelse.

Fuglene er døde, og våre blikk er stive

Som en frossen solstråle.

Tynne skyer er en falsk trøst.

Hvert øyeblikk dør en drøm.

Det er kaldt på alle hav, og horisonten er kald

Som en uendelig isbre.

Det er kaldt som døden i mitt indre,

Men livet banker fremdeles med sin pust,

Og navnet til den jeg elsker er ennå levende,

Som en oase i en ørken av tundra og Sibir.

SE

Solen går ned. Kvelden er et sloknet bål.

Dagen er tapt lys i en elv. Og klokkene stilles tilbake.

Jeg løfter mine tanker, og hviler i fred

Før neste dag møter meg i døren som en øm erindring,

Som en elskelig hustru.

Og tiden forteller hvem jeg er.

25 

TANKER

Våre tanker smuldrer i solen,

Og vi blir til maur

På jakt etter byggesteiner og mat.

Våre tanker flykter i vinden,

Og skjelver som strå og lauv

Ansikt til ansikt med en ny dag.

Hver dag burde få oppmerksomhet,

En hilsen ifra oss

Som ringer i klokkene, og er ensomme

Under stjernene, i nattens skjul,

Mens vi venter på en ny venn.

Våre tanker renner i sand

Og spres ut som fisker i havet,

Mens våre kropper blir større,

Og går fra rom til rom

Mellom vegger av betong og glass,

For å få et glimt av det nye livet.

LYS

Under skyene kommer solen

Sterkere for hver dag.

Og snart er alt blått

Mens vi ser etter månen

Som beveger seg sakte

Som et gammelt hjul.

Og lyset kommer stadig kraftigere,

Mer intenst enn neonstråler,

Og bretter seg ut til dagslys

Og omslutter oss som små barn,

Mens trikken går forbi

Og klokkene i tårnet teller tre slag

Før alt er stille, og lett som dun,

Og lyset bølger imot oss

Som ekko fra skapelsen: bli lys!

ANSIKT

Jeg er et ansikt som ser demringen i rommet

Og holder meg våken for å følge med

Musikken i trærne, og fuglenes lystige sang.

Jeg registrerer fargen i fjellet, og kjenner pust av vind

Fra fjerne himmelstrøk, der vinteren jager

Og ulvene dør som lemen på jakt etter vann.

26 

ÅPEN GRIND

Himmelens skyer åpner seg

I små gullstriper mot husveggen,

Og klokketårnet slår tolv slag.

Elven åpner seg etter dvaletid og vinterkulde,

Og fosser i alle stup som en hingst

På travbanen, på jakt etter en gyllen pokal.

Alle grinder er åpne, og alle sauene er inne,

Men snøen daler ned, stille, stille, over alt

Der menneskene bor og har sine røtter i generasjoner.

Vinden synger, og regner spiller gitar,

Og trærne klapper i hender

Og gjemmer seg bak orgelbrus fra fjellet,

Før stormen åpner alle sluser

Og haver ruller inn,

Og kysser jorden for åpen scene:

Du er min! Du er min!

VÅREN

Våren drypper fra taket,

Og taket drypper fra skyene,

Og skyene drypper fra havet.

Alt drypper på jorden i en runddans,

Og våkner meg,

Og blomstene løfter seg, og graset

Finner sin form, og trærne får lauv.

Det drypper til alle tider over jorden,

Som blir mettet som et spedbarn

Og holder seg varm i solen.

Våren drypper i våre hjerter,

Og vi blir liksom født på ny

Av kjærlighet til livet, og lyset,

Som er et tegn fra Gud.

NOVEMBER

November, med stjerneløse netter,

Blir oppløst av regn. Og mørket tynger skyene

Som ligger tett over en grå hverdag.

Og lyset kommer stille hver morgen

Med en kald klage over skog og fjell,

Som et dansende instrument, mens vind og sol

Puster liv i jorden – som sover, og vil ha fred.

27

DIKT

Dette er et bål, en kraft, et lys, et vindpust

Som streifer jorden,

Og et menneske til forvandling

I ordet som lodder dybden i sjel og sinn.

Dette er et øyeblikk i ditt liv, et vingeslag fra engler

Som rir i stormen, og redder barnet.

Og mennesker får synet igjen.

Dette er driften i vårt hjerte, en lengt etter å se

Bak alle gitter av mørke skyer,

Til det underfulle i skapelsen, til kraften i urcellen

Som får menneskene til å bli lys av lys.

NAVN

Mange navnløse streifer rundt i natten.

Navnløse barn har sin egen kirkegård, der porten er åpen,

Og engler bærer bylt etter bylt inn i varmen.

Et av disse navnene er en klode, et foster,

Som allerede er knust, som Jesus på korset.

Og det reiser seg, og sier: Kom til meg - alle som strever!

Det er underlig hvor fremmede vi blir blant alle navn.

Og ingen hører når vi roper, men en har betalt prisen,

Og gråter av blodet som renner i havet, og synker, synker.

Men, de navnløse våkner en dag til nytt liv.

Og hendene blir til stråler som skinner, og løfter, og bærer,

Så ingen skal gå til grunne, og alle får se lyset fra Gud.

FLØYTE

Hør fløytetoner i vinden. Hør, det kommer langt borte fra.

En sus i trær, en knitring i sand, og hester i trav.

Denne pust av musikk fyller hele rommet av glede og sang,

Og hender klapper, og barn danser.

Det er vår i graset, og trærne våkner til liv

Lenge før kronen på verket, mennesket, kom til verden

Og det ble bygd et babels tårn, høyere enn alt,

Så vi kunne gå opp og ned i Babels stige.

Men det var en drøm, som et spill for galleriet,

Med engler og alle de hellige før Noah, og Moses,

Og David med harpeleik i Jerusalem.

28 

LENGT

Jeg sov ved din side,

Og våknet først når du gikk ut døren.

Og nå er du borte, og jeg er fredløs

Og sover under åpen himmel.

Du var her, og vekket meg med et kyss.

Så gikk du din vei, og ble med en annen.

Du skjulte ditt ansikt

Som jeg elsket med inderlig glede.

Jeg lengter hver natt til ditt hjerte

Som kimte for begge.

Jeg gir deg min hånd, og leser ditt brev

Igjen og igjen, til fuglene vekker mitt øye.

BORTE

Du er borte, og jeg er evig til stede.

Jeg ser deg i speilet, og bildet er like vakkert

Som en Sarons rose.

Du er borte, men dag og natt holder jeg deg i hånden

Og ber om at alt må bli som det var,

At våren må komme tilbake.

Og du - som holder meg sammen,

Skal tindre som en stjerne, uavlatelig.

Et gyllent sekund, og du er her i drømmen.

Du er borte, men veldig nær.

Jeg favner deg – og rekker deg ringen om troskap:

Du er min, så lenge klokkene slår.

ALDER

Døden kommer sakte, og legger sin hånd på oss.

Det føles som varme omslag, eller trekk fra et ukjent rom.

Jeg lengter å høre kiming. Men havet pisker mot strand.

Et uvær raser i verden, og jeg er en ensom sjel.

Jeg klunger meg til min bolig, mens vinden flerrer mitt tak.

Natten er ingen bøddel, men bøddelen kommer bak.

Og alderen kjennes i smerte. Ryggen blir stør og stiv.

Mitt hjerte tikker - som gamle klokker,

Og jeg har forsømt min tid.

Nå må jeg opp, og synge om alt jeg skulle ha gjort.

Mine hender skjelver - med skrukket hud,

Og døden tegner mitt navn på vei til en alderssuite,

Der jeg leser dikt for engler, og Gud.

29 

VENNSKAP

Hvem presser tiden til vennskap?

La oss bygge et hus, et møtested,

Så vi kan finne hverandre.

Og mens vi snakker kan vi utforske verden

Til den ene som lengter

Og ønsker mer enn overflaten.

Vi er som trær og mose, som lyng og blomster i vind,

Som vakre par som elsker det usynlige,

Og inntar brød og vin med åpne hjerter.

JUL

Lille julaften setter vi treet på plass,

Og store julaften er treet pyntet til fest,

Og alle søsken synger av glede over hele verden

Og løfter de små barna så de kan se Julestjernen,

Som et tegn på at noe vidunderlig skulle skje.

Og det skjedde i de dager

At Jesus ble født, vår egen bror,

Vår konge og far.

Og alle holder sammen, og klemmer det kjølige bort,

Så solen kan skinne, så kjærligheten kan vokse,

Og freden kan komme til jord.

Dette er vår jul, at vi tar vare på løftene,

At vi beholder håpet, og troen,

Og at vi feirer dagen med en hellig atmosfære,

Med jubel i hjerte og sinn,

For da vil underet skje: at han løfter oss til seg

Som et barn, og gir oss evig fred.

FAST GRUNN

Vi har alle en grunn å bevege oss ut ifra,

En plattform for vår reise.

Og alltid er luften klar om morgenen,

Når fuglene banker på.

Og vi rykker stadig nærmere målet.

Alderen tar oss med på veien

Til det siste hvilested,

Der alle får gjort opp for seg,

Og klokkene kimer,

Og snøen skjuler alle spor.

30 

JOBB I EN BY

Travle folk der ute - er til ingen nytte.

Når husene skal bygges

Kommer utlendinger med fly.

De som traver gatelangs har nok med sine egne.

Og arbeidet på buss og trikk

Går best på andre språk.

Men byen binder folk og land, og gatene blir flere.

De som bodde før, dør ut,

Mens utlendinger tar over.

Og ingen kjenner naboen, og ingen tør å hilse.

De bodde i en fredfull by,

Nå tør de ikke håpe mer.

Den beste tid er morgensol i nye blomsterenger.

Å jobbe som en fattig gutt

Gir tankekorn for alle.

At noen folk må trave rundt, gir ingen stor gevinst.

Men huset, som er slott og venn,  

Vil gi oss kraft, så vi kan se – byen, der vi bor.

LANDSKAP

Alt er i balanse. Tiden er i balanse med oss,

Selv om det blåser. Og vi er kjent med morgendogg

Og regn som skaper vekst, og saft i trærne,

Og frukt til tusen millioner mennesker.

Du våkner hver morgen i balanse, lik du er skapt

Med en symmetrisk kropp, og med preg av generasjoner

Som sprang under stjerner med åpne ansikter,

Og åpne hender til takk for landskapet, og stillheten

Som hver dag gir oss ny kraft til å se

Og kjenne livets mysterium og visdommen

Fra den evige kilden.

I BEGYNNELSEN

Alt var mørkt i begynnelsen.

Før ordet var ingen begynnelse,

Og gardinene var strammet til,

Og ingen kunne se, og ingen kunne høre.

I begynnelsen var Gud et urbilde

Som ble til vår form, - et evig løfte

Om å ta imot lyset

Så hele verden kunne bli velsignet.

31

MIN ELSKEDE

Min elskede gav meg et blikk

Av sin hjertesjø.

Og aldri var avstanden lang

Mellom oss.

Min elskede gav meg sitt innerste rom,

Og der var vi i fred.

Min elskede husker jeg dag og natt,

Og puster i hennes drøm.

Min elskede gir av sitt eget liv

Alt hva jeg tenker på.

Og hver gang jeg hører min elskedes navn,

Så våkner min hellige sjel.

Jeg favner min elskede som en vind,

Og ser henne aldri mer.

Jeg gråter i hjerte, og sorgen er tung.

Som bly søkker ankeret ned.

Hun hadde et hjerte som engler har,

Velsignet av kjærlighet.

ORD

Ord for ord, og fjell for fjell.

Perler på en snor.

Grenser er de høye pass,

Og havet stivner i en vind

Fra Ararat.

Ordene bølger som landskap på jord

Og biter seg fast.

Vi tørker støvet av møbel og pynt,

Og pusser det edle sølv.

Men ordet er gull fra fordums tid,

Som lys ifra stjernehav.

Ord er en gåte, et ensomt hjem,

Som sammen blir fest og dans.

Vi samler ord ifra nord og sør

Og lenker de til et navn.

Utsikten føles som skyer i vind.

Det lengter mot oss.

Ordene seiler som frø over jord

Og daler i hjerter og hus.

Vi favner hvert ord og gir det liv,

Som barnet i kjærlighet.

32 

STILLHET

Let etter stillhet,

Søk stillheten der du bor,

En dypere stillhet.

Som en vindpost

Erobrer stillheten meg

Og gir løfter.

Stillheten bestormer min sjel,

Og jeg blir betatt

Og løftet som et barn

Med tomme hender.

En røst taler inni meg,

I et rom med vindu

Til alt som lever.

Til mindre en er,

Dess mer kan en bli

Når stillheten får komme til

Med sitt pust

Og sin varme.

DITT LIV

Jeg hører ditt liv på veien.

Jeg hører din morgen

Med penselstrøk over taket,

Der fuglene kommer.

Jeg hører engler i hagen hviske,

Som til en blind,

At solen kommer igjen

Og legger seg i hjulsporene.

En dag reiser du,

Og ingen vet hvor du drar.

Bare en kjenner ditt beger,

Og følger deg gjennom alt

Til begynnelsen.

HJERTE

Jubel strømmer gjennom årene,

Som sevje i bjørk, som vann i klukkende bekker

Om våren, med dansende barn.

Mitt hjerte, og alle hjerter, sender lys til verden,

Så jorden blir lykkelig, og vi kan leke gjemsel

I busker og trær. Og alle bøyer seg i lyngen, og hører,

Sammen med tusen engler: - hjertemusikk.