VINDPOST av Sigve Lauvaas * Side 33-40 (Bok 6-2010)

Storm-ill

Side 33-40

TENKE

Å vite hva en tenker,

Og hvorfor en tenker slik,

Er å kjenne seg selv.

Enhver kan vokse seg sterk

Ved å tro på sannheten.

Vi tolker våre omgivelser

Hele tiden,

Og våre følelser blir preget av det.

Vi stille spørsmål, og svarer ubevisst,

Og registrerer tonefall og uttrykk.

Vårt sinn er som en svamp

Som tar imot alt.

Vi tenker, og tankene

Er en viktig del av livet,

Det er vårt bilde.

Å se hva andre tenker

Er å kjenner visdommen fra Gud.

MITT LIV

Mitt liv bygges av ord.

Min bolig er en borg

Av levende steiner.

Brødre og søstre former mitt liv.

Det ypperste er å kjenne sitt indre.

Her er en aldri alene.

Jordens røst taler,

Og jeg er våken til å ta imot.

Gjennom livet blir jeg forvandlet.

Jeg får en ny kledning.

Lyset blir en kjole av stråler

Som danser mot jorden.

Mitt liv er et mysterium

Tiltenkt en høyere stjerne.

Ringen er sluttet i en ny ring

Hvor jeg er den ene.

Min visdom er begrenset i ordet

Som jeg aldri ser dybden i.

Jeg er fattig, men sjelen er rik av gode gaver.

Mitt liv er en bønn om å tjene sannheten,

Med kraft fra nådens hav.

34

KULDE

Først kommer kulden,

Så kommer kulden igjen.

Det er kulde sommer og vinter,

Og elvene fryser,

Og havet fryser fra pol til pol.

Kulden skaper istid,

Og istid skaper død.

De døde ser ingen fremtid,

Og døden har ingen vår.

Kulden biter i sjelen,

Og sjelen blir kald som is.

Ingen ser til de gamle.

De unge har aldri tid.

Kulden sprer seg i verden.

Snart er alt Sibir.

Vinden soper veden sammen

Til bål over livet vårt.

Men ut av frostrøyk danser

Stjerner i himmelblått.

Barnet ser hvite engler,

Og Jakobsstigen på hjul.

Alt går rundt, som i blinde,

Og verden er kald og hard.

Kulden er ord og gjerning.

Livet fra vugge til grav.

HVISKER

Hvem visker? Hvem hører jeg nå i vinden?

Hvem visker til min fattige sjel?

En stemme åpner mitt øye?

Jeg hører visdommen renner

Fra kilden, inn i mitt hus.

Det hvisker fra jord og himmel.

Så hører jeg englebrus.

Det er om natten de hvisker.

Noen hvisker om kraft.

Og varmen sprer seg i søvne.

Jeg våkner og hører et fly.

Men det var noen som hvisket.

En stemme gav meg et ord.

Tilgi av hele ditt hjerte,

Så blir du ung på ny.

35 

KLAGE

All denne klage.

- Vinden klager.

All denne rop.

- Vinden roper.

Alene klager vi, og sammen klager vi.

I fortvilelse klager vi under stjernene,

For vi er forført til å mene noe annet

Enn hva vårt hjerte mener.

Fienden oppsøker oss

Og tar oss under armen

Til vi går med til et nytt parti,

Og vi har ryggen fri.

Den fremmede møter oss

Og stjeler vårt lys,

Og kjærligheten blir borte som en vind.

Og vår stumme røst mister sin styrke,

Og sannhetens ord blir forvrengt

Så vi ikke lenger kan se.

Vi går i blinde,

Og klager på grunnfjellet,

Som ikke lenger er synlig,

Og vi klager på mørket

Som holder oss fanget

Til vann og brød.

RUNDT OSS

Rundt oss blåser vinden.

Vi er omgitt av bølger av vind

Som strekker oss, og river oss

Som ufullbårne foster

Inn i en forstyrret verden.

Rundt oss er onde makter.

Ånden roper i støvet,

Og ånden roper i hjerte og sinn

Med en skjærende stemme

Og beveger seg med vinger

Som en lysets engel.

Rundt oss er et tåkehav

Av ukjente krefter

Som gir frustrasjon og død,

Men lysets arvinger vil oppstå,

Med et nytt hjerte, til evig liv.

36 

ALENE

Jeg er alene, og oppsøker

En venn - som er trofast til døden.

Mine fiender lusker i mørket

Og forfører og binder mennesker

Til fortvilelse og pine.

Jeg er alene, og har ingen bofast grunn.

Jeg lever som flyktning

Og blir forført til det ytterste.

Min venn lever ved siden av meg,

Og rundt meg, og i meg.

Mitt hjerte svømmer over av kjærlighet,

Og er i kontakt med Gud

REISE

Hvor er du som reiser på denne veien,

Og bruker jorden til hvilested?

Hvor er du som brenner etter å se lyset

Som kommer i hast fra store høyder

Og treffer ditt hjerte?

Det går en sti fra alle mennesker til lyset,

Så ingen trenger å være rådvill.

Og ingen trenger å sørge over tapt tid,

For lyset har vi alltid iblant oss,

Som en åpenbaring.

Men reisen kan være lang, og tung

For den som bærer på store byrder,

Men alle som følger stien vil nå frem,

Og kan hvile i Abrahams skjød,

Som David i Paradis.

ARV

Hvem arver jorden?

Hvem arver etter de døde, som bygde landet?

Hvem ser nytt land bak horisonten?

Hvor er de levendes land?

Hvor er frukten de skal mettes av,

Og hvor er det klare kildevann?

Hvor er mesteren fra Nasaret, som gir velsignelse,

Og reiser opp en ny slekt under solen?

Hvor er håpet i mørket? Hvor er lyset

Som sprenger grenser og skaper alt nytt?

37

REISE

Vårt eneste mål var å gå

I jernbanelange netter.

Vi gikk, og vi gikk mot et ukjent mål,

Gjennom storm og snø, over fjell,

Til en skinnende hage.

Vi reiser fra alt - til et nytt rom

Med varme og lys, og knitrende greiner

Og horder av fugler,

Og klukkende bekker, og vann

Som speiler i stjerner.

Å reise er alt hva vi evner,

Med tiden som hjul og vei.

Vi reiser fra vugge til kiste - hver dag,

Og livet er drivkraft og seil

Så lenge bølgene slår.

PILEGRIM

Det finns spor i verden

Som lyser etter hellige menn.

En pilegrim går mot sitt tempel,

Og finner sin egen vei.

Det finnes spor i ditt hjerte

Av stjerner og hellige hus.

En pilegrim kaster sitt anker,

Og kneler for Israels Gud.

FLUKT

Hvor skal vi flykte når alt er mørkt,

Og ordet har mistet sin kraft?

Stefanus ble steinet.

Paulus ble født på ny.

Martyrenes blod ble til lys og salt,

Og ordet ble ånd

Og tok bolig iblant oss.

Den tomme grav ble til kjærligheten

Som overvant døden.

Vår flukt fant sin redning i lyset fra himmelen,

Det evige lyset som gir hellig fred.

Bare i Hans ord er livets gåte åpenbart.

Det er vår forløsning,

Vår trøst og glede i en ny dimensjon,

Sammen med lysets engler, og de hellige.

38

MØRKE OG LYS

Jeg trenger ikke vente de lange netter,

Og ikke de store bål.

Jeg trenger en søyle som bærer

Lys over tusen år.

Jeg trenger en sti i verden

Som fører frem til et høyere mål.

Jeg trenger lys i mørket,

En gnist til å tenne bål.

Jeg trenger et edelt hjerte,

En klokke som tikker og slår.

Jeg trenger en kjærlig kvinne

Med visdom fra vår til vår.

VEKT

Dine vinger har evighetens vekt,

Og er en skål i verden.

Jeg blendes av ditt lys, og stiger oppreist

I en usynlig vind.

Jeg ser gjennom atmosfæren skyer

Som dekker over myriader av lys.

Jeg stiger som vinger i tåken,

Og våkner under en gammel gran.

På ny er jeg i balanse, og føler med kropp og sjel

Den vektløse tiden er over. Jeg svevde

Og famlet med krefter og lys.

Jeg kjempet som en rytter i krig,

Og øynet et håp.

Jeg kjenner det er et under å leve.

Skjønnhetens mål er gull.

Det gylne seil er tiden

Som åpner mitt bryst for nåden,

Som forvandlet mitt liv.

LIV

Så mye liv tilbake, så mye tid til overs.

Tidens klokker sover. Men fødselen er i gang

På andre siden, der ord og bilder gir løfter

Om å våkne til full bevissthet.

Livet skjules ikke. Det spiller i alle årer.

Musikken spiller i hvert menneske:

Det er mye liv igjen!

39 

ÅRSTID

Hver årstid har sin egen klang.

Hver natt har sin egen rytme.

Og skogen sover som en bjørn.

Og jeg er ute.

Det glitrer i snø.

Det gråter i mørket, langt borte.

I en by i Brasil skinner solen.

Hver årstid har sin skygge, og sin skjerm.

Jeg lager et fingeravtrykk i sanden.

Snøen renner i havet.

Det er lenge til jul,

Men jeg vil glede noen i kveld.

Lyset sprer seg som ringer i vannet.

Det gror, og vinden bærer tiden,

Som den gamle bærer alderen i sin hånd,

Og knirker videre.

EN HÅND

Hvem vekker motvillig byen?

Hvem holder furuskogen i sin hånd?

Hvem eier det skarpe lyset,

Og regnet i hundre fold?

Hvem vekker bakeren, og holder hjulene i gang?

Hvem er den første og siste?

Hvem forsyner alle med mat og vann?

Hvem maler byen med sol, og gatene med gull?

Hvem er den fødte kunstner,

Og skaper i samme stund?

Hvem holder jorden sammen, og gir oss håp?

Sannhetens far kjenner alle, er over og under,

Framme og bak, og gir oss olje i lampen,

Så ingen skal gå seg vill.

En hånd holder liv i verden, og huset får lys og kraft.

Den faste grunnvoll er Herren,

Som skaper igjen og igjen sitt verk.

Og tuntreet får høyere greiner.

Som stjerner lyser ditt ord.

Nåden og kjærligheten

Er barnet du gav til vår jord.

Vi synger i hus og hytte: Vår gjest er konge og bror.

Kom, la oss favne barnet. Lyset er komt til jord.

40

SKRIVE

Det er når alle sover, jeg skriver best.

Det er når dagen er over, mitt hjerte har fest.

Jeg sitter med ord i smie

Og smir på mitt gull i smug.

Hvert ord har sin egen sklie,

Og flyr som en ekte fugl.

Å skrive er mer enn tanker, mer enn ord,

Å skrive er mer enn å gripe den tilmålte tid,

Å skrive er livet for meg.

Jeg skriver mitt innerste øye.

Å skrive gir flykt til det høye.

Min drøm er å skrive i vind,

Så korn til fattige og rike,

Være lyset som varmer ditt kinn.

Jeg skriver mitt navn i verden.

Jeg løfter min sjel mot Gud.

Og ber for mine kjære søsken,

At freden må komme til jord.

HAV

Bestandig dette havet

Som omgir meg fra alle kanter.

Bestandig denne vind

Som bærer meg fra pol til pol.

Jeg er uten ord i verden, og uten stav.

Jeg seiler på åpen sjø, og følger strømmen,

Som er blodet i mitt liv.

Jeg reiser som en flyktning uten pass,

Og håper på en redning,

Og gråter som et barn.

Jeg er bestandig på dette havet

I en liten båt. Og bølgene er høye,

Og jeg har ingen kart, men følger vinden

Som drar mitt seil i land.

Jeg lever, som den eneste.

Jeg er alene i et paradis av fuglekvitter,

Bølgesus og daddelpalmer.

En begivenhet av rang, er tilkjent meg.

Mitt liv er her og nå,

Som et uendelig hav, omgitt av lys.